Rapport om en norsk rapport

Wilhelm von

Diskussionen om den norska rapporten Hva skal vi med humaniora? (2014) är på väg över i en ny fas – men den kräver nya deltagare och nya infallsvinklar. Humtank bad Erling Sandmo, professor i historia och en av rapportförfattarna, att i ett blogginlägg ge sin syn på hur debatten efteråt har sett ut och vilka slutsatser man kan dra. Här följer så metarapporten.

I februar presenterte en liten gruppe humanioraforskere fra Oslo rapporten Hva skal vi med humaniora?, skrevet på oppdrag fra Institusjonen Fritt Ord, en uavhengig institusjon som initierer og fremmer den offentlige debatten i Norge. Vi var et forfatterkollektiv ledet av Tore Rem og Helge Jordheim, som begge, i likhet med de fleste forfatterne, er ansatt ved det humanistiske fakultetet ved Universitetet i Oslo.

Rapporten diskuterer hva humaniorakrisen kan sies å være i internasjonalt perspektiv, presenterer en begrepshistorie og en norsk historikk, drøfter hva humanioras fellesskap og egenart kan sies å være i dag, og ender med å foreslå en hel del tiltak som kan bidra til å føre humaniora ut av den nedadgående spiralen de kan sies å være i, med synkende legitimitet, svekket økonomi og en mindre åpenbar rolle i den offentlige samtalen. Likevel er rapporten tenkt mer som et kunnskapsgrunnlag og en argumentsamling enn som et konkret kunnskaps- og forskningspolitisk innspill. Den skal først og fremst brukes – håper vi.

En debatt om rapporten selv

Dette lille blogginnlegget handler om den mottakelsen rapporten har fått så langt. Den generererte en hel del diskusjon i norsk presse, særlig i avisene, og kanskje kan den ha interesse også i Sverige: selv om ideen med å sette sammen en gruppe for å skrive en rapport, er en annen enn å opprette en humanistisk tenketank, er jo selve kriseopplevelsen ikke så ulik – og utfordringene med å få utviklet forståelsen av hva krisen er og hvordan den bør løses, vil nok være beslektet.

Hvilken mottakelse hadde vi ventet oss? Den helt naive forhåpningen ville selvsagt ha vært å tro at rapporten straks ville utløse forskjellige diskusjoner om selve saken, humanioras stilling og fremtid – blant alle de forskjellige gruppene som er opptatt av den. Så naive var vi nok ikke, men kanskje var vi likevel ikke helt forberedt på at den offentlige debatten i så stor grad skulle handle om rapporten selv.

De andres velvilje

Ett av de paradoksene vi oppdaget gjennom arbeidet med rapporten, var at humaniora er omgitt av stor og oppriktig velvilje fra ikke-humanister. Vi intervjuet en gruppe aktører innenfor annen forskning, næringsliv og media, og alle disse regnet humaniora som avgjørende viktige for det norske samfunnet – men de var ikke like klare på hva betydningen egentlig besto i, på hva humanistiske ferdigheter og kompetanser egentlig er og hva som er deres videre betydning. Den parallelle oppdagelsen var at da rapporten kom, ble den møtt med til dels ganske skarp kritikk – ikke utenfra, men innenfra, fra andre humanister.

Noe av kritikken dreide seg om definisjonen av humaniora. Under lanseringen la vi spesiell vekt på det rapporten sier om humaniora som studiet av kontingens, altså av det enestående, uforutsigbare, ikke-lovmessige – og vi knyttet det til et argument om forskningsberedskap. Et viktig innlegg kom da også fra lingvisten Jan Terje Faarlund, som innvendte at viktige deler av humaniora – som lingvistikken – nettopp dreier seg om å studere lovmessigheter. Dette er utvilsomt riktig. Og selv om rapporten også legger vekt på at skillet mellom humaniora og andre vitenskapsfelt ikke er det enkle, tradisjonelle mellom idiografiske og nomotetiske vitenskaper, er det en nyttig lærdom å ta med seg at utspill om humanioras spesifikke bidrag fort blir forstått som totaliserende: Enhver tale om humaniora utad griper inn i faglige interesser innad og blir en umiddelbar anledning til å synliggjøre sitt eget fagfelt. Kanskje er den raske forståelsen av at diskusjonen er splittende, et tegn på at humanister opplever situasjonen som utsatt.

Tverrfaglighet og dannelse

Til tross for at vi selv mente at rapporten til stadighet gjentok at humaniora i sin essens var et tverrfaglig felt, viste debattinnleggene at den ikke alltid ble lest slik. Flere etterlyste sterkere vekt på samarbeid og interesse på tvers av faggrensene. Samtidig ble vi altså kritisert for å ha et humaniorabegrep som ikke var mer samlende: Selv om begge deler kan være riktig og i hvert fall gyldige innvendinger, kan nok kombinasjonen av reaksjoner på dette punktet vise at utgangspunktet ikke var så galt likevel. Kunne vi kritiseres både for å være for samlet og for lite samlende, burde vi kanskje være fornøyde.

En annen diskusjon handlet om dannelse. Selv om flere av oss nokså instinktivt vegret oss mot å se dannelse som argument for humaniora, og selv om alle var enige om at dannelse må oppfattes som et plastisk og historisk begrep, er det opplagt at en ganske konvensjonell dannelsesforståelse lå til grunn for omgivelsenes allmenne velvilje. Flere deltakere i debatten, først statsviteren Bernt Hagtvedt og siden historikeren Kjetil Jakobsen etterlyste en mer aktiv forvaltning av dannelse – Jakobsen da med den tydeligste viljen til å problematisere selve begrepet og operasjonalisere det politisk.

Den vennlige desinteressen

Det mest interessante så langt var kanskje likevel at de reaksjonene som kom utenfra, fra hold der velviljen i og for seg var den vi hadde oppdaget underveis, var passive. Viktigst i så måte var svaret fra kunnskapsministeren, Torbjørn Røe Isaksen, som signaliserte velviljen i et innlegg i Morgenbladet, men som samtidig oppfattet rapporten som defensiv og for tilbakeholden når det gjaldt å fremheve humanioras styrker. Dette støttet i sin tur opp om det som syntes å være konklusjonen fra regjeringshold, hvert fall foreløpig: Humaniora er et verdifullt bidrag til akademia og dannelsen, verdien er selvsagt og langt på vei noe som man ikke trenger å tematisere – og krisen skyldes kanskje mest av alt humanistenes defensive selvbilde. I hvert fall finnes det ikke noen krise som krever økte bevilgninger.

Debattens fremtid

De som var påfallende fraværende i diskusjonene, var – i motsetning til det som har vært tilfelle i Sverige – ledelsene for universitetenes humanistiske fakulteter. Når det nå kanskje er sånn at debatten om debattgrunnlaget er i ferd med å ta slutt, er universitetene som institusjoner blant dem der er viktig å engasjere. Hvis diskusjonen ikke blir mer enn den der har vært og hvis den ikke kommer til å involvere fler, vil den ta slutt ganske raskt. Utfordringen nå vil være å komme videre og blinke ut videre arenaer og temaer. Universitetene er en slik arena. En annen er Norges Forskningsråd, den eneste offentlige kilden for finansiering av uavhengig forskning utenfor universitetene selv. Og endelig peker skolesektoren seg ut: Der er humaniorakrisen en lærerkrise, særlig innenfor språkfagene, men det vil også være avgjørende å engasjere skolene og lærerne som partnere i en samtale om hva dannelse er, hva humaniora skal bidra med i det flerkulturelle samfunnet, og hvilke ferdigheter som er viktige for å gjøre folk til kyndige deltakere i et demokrati med mange og store utfordringer foran seg.

Erling Sandmo

Erling Sandmo (foto: UiO)

Blogginnlegget er skrevet av Erling Sandmo og står for hans regning. Rapporten Hva skal vi med humaniora? er skrevet av Kristin Asdal, Torkel Brekke, Helge Jordheim, Tore Rem, Erling Sandmo, Mari Wattum och Espen Ytreberg. Den kan lastes ned gratis här.